Verken journalister, musikere eller lesere tjener på at visuelle krumspring overskygger en musikkanmeldelses innhold.

Åge Sten Nilsen har meldt Side2s slakt-anmeldelse av hans nye plate «GLAMunition» inn for PFU. Side2s anmelder Pål Nisja-Wilhelmsen illustrerte sitt terningkast 1 med en politianmeldelse på vegne av det norske folk, hvor Nilsen beskyldes for brudd på Straffelovens 35. kapittel – forstyrrelser mot den alminnelige orden og fred. Dette mener Åge Sten Nilsen er et presseetisk overtramp.
Det er selvfølgelig ikke terningkastet i seg selv som er problemet. Dersom det var tilfellet ville rekken av anmeldte anmeldelser strukket seg lenger enn til Side2 for Åge Sten Nilsens del.

Det er virkemidlene Side2 har tatt i bruk, Nilsen reagerer på. Ifølge Sarpsborg-artisten har flere unge fans kontaktet ham og lurt på hvilken kriminell handling han har gjort. Og da har pressen gått for langt, mener han.
Det er nok liten grunn til å tro at Åge Sten Nilsen vil vinne fram med sin anmeldelse av anmeldelsen.
Som presseforbund-sjef Per Edgar Kokkvold påpeker, en anmeldelse skal være nådeløst subjektiv, og kan sidestilles med en kommentar eller en lederartikkel. Terskelen for hva god presseskikk angår er også høyere innenfor disse sjangrene enn i vanlige nyhetsartikler. I Side2s presentasjonsform kommer det også tydelig fram både i illustrasjon, ingress og brødtekst at «politianmeldelsen» er et stunt fra presseorganets side. En spøk med selve ordet «anmeldelse».
Dette betyr imidlertid ikke at det ikke kan komme noe godt ut av Åge Sten Nilsens initiativ.
Den ballen ligger hos pressen selv.
For i tilfellet Side2 overskygger gimmicken i seg selv totalt innholdet i selve anmeldelsen. Vi er selvfølgelig ikke i tvil om hva anmelderen mener om plata, men begrunnelsen – selve essensen i en kritikers verktøykasse – drukner i et lettvint stunt for å oppnå oppmerksomhet. Noe Side2 altså har fått.
En annen som kan sies å ha vært nådeløst subjektiv er Nordlys-anmelder Egon Holstad. Han omtalte plata som «en spaltet og retningsløs lapskaus fra helvete», og mente Åge Sten Nilsen lenge nok hadde hoppet, banket og sugd på en voldtatt Grand prix-sitron. «GLAMunition» var et hundre prosent meningsløst album, mente han. Slike karakteristikker må selvfølgelig Åge Sten Nilsen tåle, noe han da også gjør.

For Egon Holstad i Nordlys treffer der Side2s anmelder bommer. Når Holstad skriver at «GLAMunition» er en «spaltet og retningsløs lapskaus fra helvete», forstår vi at anmelderen mener et av platas store problem er at den er for lite fokusert og framstår som utydelig. Språkdrakten og begrunnelsen er forfriskende og annerledes, men den er der. En ferdig utfylt politianmeldelse er også annerledes, men den gir oss ikke innsikt i hvorfor plata er for dårlig. Og da beveger vi oss i problematisk farvann.
Det skrives gode, mindre gode og direkte dårlige anmeldelser i norske riks-, regions – og lokalaviser hver eneste uke. Men landets musikkskribenter vil nok uansett gjøre lurt i å utvikle pennen framfor de visuelle illustrerende krumspring. For i lengden bidrar stunts som Side2s til å undergrave seriøsiteten til musikkanmelderes virksomhet. Og det er verken musikkjournalister, musikere eller leserne tjent med.