FRITZNERBAKKEN OG TORSBEKKEN!

For det indre øye så ser jeg for meg alle de morsomme, frodige og rare hagene i min barndoms rike.
Jeg kjenner fortsatt spenningen jeg hadde, der vi lå bak buskene i mørket og spent ventet på anledningen til å stjele epler. Epleslang var høstens høydepunkt.
Vi klatret over gjerdene og fant frem. Alle smutthullene, gatene, uthusene kjente vi, og hagene var våre lekeplasser. Lukten av grønt, jord og matlaging ut fra vinduene fornemmer jeg fortsatt.
Vi lekte alltid PØSEN GÅR i haven hjemme. Det slet både på plen, blomstene og trærne. Når jeg teller etter så var vi vel åtte, ti unger som fartet rundt huset og da gikk det unna. Vi balanserte på tregjerdet rundt huset. Det var ikke lett. Barnets lek og aktivitet ble ikke analysert eller stilt spørsmål ved, eller hvor vi hørte hjemme.
Olav Haraldsonsgate var på den tiden riksvei 1 og all trafikk fra det store utlandet passerte, men det var ingen hinding. Ulykker i gaten skjedde aldri. Snefrid og Eva krysset jo den gaten, når vi skulle leke hjemme hos oss. Når Kalle med hesten kom med den vakre blakke hesten og vognen for å feie, så hente det jo at vi fikk kjøre med.
Vinterstid var Torsbekkbakken supergod til aking. Vi startet oppe ved lærer Hagens hus og havnet ved Pappen. Forresten hang jo en del av de tøffeste bak på bussene så leken var også farlig. Når strøbilen kom så sprang vi alle inn i hvert vårt hus og hentet feiekost, bort med sanden og så akte vi igjen. Det som sitter best er de kalde, tunge beksømstøvlene, lukten av fuktig tøy, lommelyktene, kalde, røde kinn og latter og frydefulle skrik.
Ønsker vi at våre barn og barnebarn skal ha de samme opplevelsene ? Ikke blåkopi, men de samme luktene , følelsene, spenningene og tryggheten. Erfaringene jeg fikk gjennom leken har vært en nyttig ballast.
Jeg skulle ønske at selv om vi må bo tettere og høyere i sentrum, så må vi bruke kløkt, kunnskap og vilje til å ta havebyen Sarpsborg med inn i fremtiden. Det må bli ”hengende” hager fra tak og balkonger, det må tenkes sprø tanker rundt det grønne og vi må tenke fremover, men ta vare på lukter av jord, blader og blomster også i betonghusene som kanskje da kunne bli mykere og vakrere. Det er ikke nok at vi har grønt i gårdsrommene når fasadene ut i mot gatene er kalde og upersonlige. Det må gi plass for myke, transparente og varierte inntrykk. Det viktige er at vi våger og si i fra at byen vår skal ha et grønt preg og at vi alle blir kreative i løsninger rundt hagebyen Sarpsborg.